Koaksialkabel og hvor den fortsatt brukes

Koaksialkabel, eller koaks, er en eldre type kobberkabel som er bygget svært annerledes enn kabel med tvunnet par. Den har en massiv kobberkjerne omgitt av flere lag, der alle deler samme sentralakse — og det er her navnet kommer fra. Selv om kabel med tvunnet par har erstattet koaks i de fleste nettverk, er koaks langt fra utdatert. Den overfører fortsatt internett og TV til millioner av hjem, så til eksamen forventes det at De kjenner den igjen.

Koaks har fire lag rundt et felles sentrum:

• Sentral leder — en massiv kobbertråd som fører signalet.
• Dielektrisk isolasjon — plast som skiller kjernen fra skjermingen.
• Metallisk skjerming — folie eller fletting som blokkerer forstyrrelser.
• Ytterkappe — et beskyttende plastdekke.

Denne skjermede konstruksjonen gjør koaks svært motstandsdyktig mot EMI, slik at den kan gå over lange avstander med lite signaltap.

Den tykke skjermingen rundt den sentrale lederen er koaksens viktigste kjennetegn. Den blokkerer ekstern elektromagnetisk interferens og holder signalet inne i kabelen. Derfor ble koaks brukt til lange bus-baserte nettverksstammer tidligere, og derfor fungerer den godt for kabel-TV og bredbånd, der signaler går fra en leverandør over betydelige avstander og inn i hjemmet.

To koaksialtyper dukker opp til eksamen. RG-6 er tykkere, bedre skjermet og brukes til moderne kabelinternett, TV og satellitt, særlig ved lengre kabelstrekk. RG-59 er tynnere og har mindre skjerming, og er vanlig i eldre installasjoner og korte strekk, for eksempel for analog video. Ved bredbånd er RG-6 det riktige valget i dag fordi den har bedre ytelse ved høye frekvenser.

Koaks bruker skrue- eller trykkontakter i stedet for RJ45. Den vanligste er F-type-kontakten, den gjengede pluggen på baksiden av et kabelmodem eller en TV. I eldre installasjoner og laboratoriemiljøer ble BNC-kontakten (Bayonet Neill-Concelman) brukt. Dette er en vrilåstype som tidligere fantes på eldre koaksbaserte Ethernet-nettverk. Det er nok å kjenne igjen navnene F-type og BNC til eksamen.

Den største moderne bruken av koaks er kabelbredbånd. Internettleverandører sender data over den samme koaksialkabelen som brukes til kabel-TV, ved hjelp av en standard kalt DOCSIS (Data Over Cable Service Interface Specification). Et kabelmodem kobles til koaks med en F-type-kontakt og omformer signalet til Ethernet for ruteren Deres. Millioner av hjem får internett på akkurat denne måten.

Kabelleverandører bruker ofte et HFC-nettverk (Hybrid Fiber-Coaxial). Fiber fører data i høy hastighet fra leverandøren til noder i nærområdet, og deretter håndterer koaks den siste strekningen inn til hvert hjem. Dette kombinerer fibernettets hastighet over lange avstander med koaksens lave kostnad på den siste strekningen. Det er et praktisk eksempel på å kombinere ulike medier, et tema De vil møte igjen når fiber omtales.

Koaks har ulemper som førte til at den forsvant fra lokale kontornettverk. Den er tykkere og stivere enn kabel med tvunnet par, vanskeligere å trekke og terminere, og eldre koaksbaserte lokalnett brukte en delt busstruktur der én feil kunne bryte hele segmentet. Kabel med tvunnet par sammen med svitsjer viste seg å være billigere, raskere og enklere å administrere i lokale nettverk, så koaks fikk i stedet roller innen bredbånd og video.

Koaks er fortsatt vanlig på tre områder:

• Kabelinternett — kabelen fra veggen til modemet.
• Kabel-TV og satellitt-TV — signaldistribusjon i hjem.
• Enkelte sikkerhetskameraer — eldre CCTV-videostrekk.

Det er lite sannsynlig at De vil installere et nytt lokalt kontornettverk med koaks, men De vil helt sikkert møte den som bredbåndstilkobling inn til bygninger.

En teknisk detalj: Koaksialkabler har en angitt impedans, målt i ohm, og denne må samsvare med utstyret. Koaksialkabler for kabel-TV og internett, som RG-6 og RG-59, har 75 ohm. Eldre Ethernet-koaksialkabler (som den for lengst utgåtte "thinnet") brukte kabel med 50 ohm. Når impedansen ikke samsvarer, oppstår signalrefleksjoner og feil. Til eksamen holder det å knytte bredbånds- og videokoaksialkabler til 75 ohm.

Til eksamen bør De huske koaksialkabel som en skjermet kobberkabel med en sentral leder, hovedsakelig brukt til kabelinternett og TV. Knytt RG-6 til moderne bredbånd og RG-59 til eldre, korte strekk, F-type-kontakten til kabelmodemer og BNC til eldre koaksialutstyr. Vit at DOCSIS er standarden for kabelinternett, og at HFC-nettverk kombinerer fiber med koaksialkabel på det siste strekket.

De har lært at koaksialkabel har en sentral leder, isolator, skjerm og kappe, noe som gir god motstand mot forstyrrelser. RG-6 brukes til moderne kabelinternett og TV, mens RG-59 passer til eldre, korte strekk. F-type-kontakten kobles til kabelmodemer, mens BNC brukes på eldre utstyr. Kabelinternett bruker DOCSIS over koaksialkabel, og leverandørene bygger HFC-nettverk som kombinerer fiber med koaksialkabel på det siste strekket. Koaksialkabel brukes fortsatt til bredbånd, TV og enkelte kameraer, selv om tvunnet parkabel vant frem i kontorbaserte lokalnettverk.