Fiberkontakter og transceivere

Akkurat som kobber trenger RJ45-plugger, trenger fiber egne kontakter for å koble kabler til utstyr, samt transceivere for å konvertere mellom lys- og elektriske signaler. Fiberkontakter må justere to ørsmå glasskjerner nøyaktig mot hverandre, og de er derfor konstruert med tanke på presisjon og renhet. Kunnskap om de vanlige kontakt- og transceiver-navnene, og hva de ulike typene brukes til, er en gjenganger på eksamen.

LC (Lucent Connector, også kalt Local Connector) er den vanligste fiberkontakten i dag. Den er liten, bruker en push-pull-låsemekanisme som ligner klipsen på en telefonkontakt, og leveres ofte som et dupleks-par — to fibre som er klipset sammen for separat sending og mottak. Den lille størrelsen gjør at mange LC-porter får plass på én svitsj, og derfor dominerer den i moderne installasjoner.

SC (Subscriber Connector eller Square Connector) er en større, firkantet kontakt som bruker en enkel push-pull-bevegelse for å klikkes inn og ut. Den var svært populær før LC kom, og er fortsatt utbredt, særlig i eldre installasjoner og på enkelte utstyrsenheter hos tjenesteleverandører. Den firkantede utformingen og klikkmekanismen gjør den lett å kjenne igjen ved siden av den mindre LC-kontakten.

To andre kontakter kan forekomme på eksamen:

• ST (Straight Tip) — en rund kontakt med bajonettlås og vrimekanisme, vanlig i eldre multimodusinstallasjoner.
• MTRJ (Mechanical Transfer Registered Jack) — en liten kontakt som holder begge fibrene i samme hus og ligner på en RJ-plugg.

Det viktigste er å kjenne igjen navnene og vite at dette er fiberkontakter.

Endene på fiberkontakter er polert, og poleringstypen påvirker signalets returtap. UPC (Ultra Physical Contact)-ender er flate og poleres plane. De er vanlige og ofte blå. APC (Angled Physical Contact)-ender har en vinkel på 8 grader, noe som reduserer refleksjoner i følsomme forbindelser. De er grønne. UPC og APC må aldri kobles sammen — vinklene passer ikke, og forbindelsen blir dårligere.

En transceiver er modulen som omdanner det elektriske signalet fra en svitsj til lys som sendes gjennom fiberen, og omdanner mottatt lys tilbake til elektriske signaler. Den plugges inn i en port og inneholder laseren/LED-en og detektoren. Valget av riktig transceiver bestemmer fibertype, hastighet og avstand for forbindelsen. Uten en kompatibel transceiver kan en fiberport ikke kommunisere.

Den vanligste pluggbare transceiveren er SFP (Small Form-factor Pluggable), en modul som kan byttes mens utstyret er i drift, for hastigheter rundt 1 Gbps. SFP+ er den forbedrede varianten for 10 Gbps. De settes inn i tilsvarende bur på svitsjer og gjør det mulig å blande forbindelsestyper i én enhet — enkelte porter kan bruke kobber, andre singlemodus og andre igjen multimodus — bare ved å bytte moduler.

For svært raske forbindelser samler QSFP-moduler (Quad Small Form-factor Pluggable) fire kanaler for hastigheter som 40 Gbps, mens nyere QSFP28 og senere varianter når 100 Gbps og mer. Disse brukes i kjernenettverk i datasentre og i høyytelsessvitsjer. Det kreves ikke detaljerte kunnskaper om dette til eksamen, men De bør kjenne igjen QSFP som familien av transceivere for høy hastighet og flere kanaler.

En fiberforbindelse fungerer bare når komponentene passer sammen fra ende til ende:

• Fibertype — singlemodus med singlemodus-optikk, multimodus med multimodus.
• Kontakt — samme type, for eksempel LC til LC.
• Polering — UPC til UPC eller APC til APC, aldri blandet.
• Transceiver — riktig hastighets- og avstandsklassifisering.

Fiberkontakter må være helt rene. Én eneste støvpartikkel på en polert endeflate kan blokkere nok lys til å bryte forbindelsen, og smuss kan ripe glasset når kontaktene kobles sammen. Teknikere bruker spesialverktøy for rengjøring og inspeksjonsmikroskoper før de kobler til. På eksamen og i praksis bør De huske at en skitten kontakt er en av de vanligste årsakene til feil på fiberforbindelser.

To andre komponenter kompletterer fiberforbindelser. En mediekonverter kobler sammen ulike medietyper — for eksempel ved å gjøre en Ethernet-forbindelse over kobber om til fiber, slik at den kan forlenges over en lang strekning. En DAC (Direct Attach Cable) er en fast kabel med transceivere montert i begge ender. Den brukes til rimelige, korte forbindelser mellom svitsjer som står nær hverandre i samme rack. Kjenn igjen begge som praktiske måter å koble sammen utstyr på.

De har lært om de vanligste fiberkontaktene: den lille og dominerende LC-kontakten (ofte dupleks), den større firkantede SC-kontakten og de eldre ST- og MTRJ-kontaktene. Poleringstypene UPC og APC må aldri blandes. Transceivere konverterer mellom lys- og elektriske signaler: SFP for rundt 1 Gbps, SFP+ for 10 Gbps og QSFP-familiene for 40–100 Gbps og mer. En fungerende forbindelse krever samsvarende fibertype, kontakt, polering og transceiver, og kontaktene må holdes helt rene.