Kjør IPv4 og IPv6 samtidig

IPv4 og IPv6 er ikke direkte kompatible, så internett kan ikke byttes over natten. I stedet kjører begge side om side i flere år under overgangen.

Nettverksfagfolk må støtte begge, og derfor dekker Network+-eksamen teknikkene som lar de to versjonene fungere godt sammen.

Den vanligste tilnærmingen er dual-stack, der en enhet kjører både IPv4 og IPv6 samtidig. Den har én adresse av hver type og velger hvilken som skal brukes for hver destinasjon.

Dual-stack er den foretrukne overgangsmetoden fordi den ikke krever oversettelse – hver protokoll bruker ganske enkelt sin egen opprinnelige bane.

På en dual-stack-vert foretrekker operativsystemet vanligvis IPv6 når både destinasjonen og banen støtter det, og går ellers tilbake til IPv4.

Dette valget styres av DNS-postene som returneres: En AAAA-post peker til IPv6, mens en A-post peker til IPv4. Enheten velger ut fra hva som er tilgjengelig og nåbart.

Når en opprinnelig bane for én protokoll mangler, pakker tunnelering den ene protokollen inn i den andre. IPv6-pakker kan for eksempel kapsles inn i IPv4 for å krysse et segment som bare støtter IPv4.

Tunnelmekanismer lar isolerte IPv6-øyer kommunisere over et IPv4-internett frem til IPv6 er tilgjengelig fra ende til ende.

NAT64 oversetter mellom IPv6 og IPv4, slik at en IPv6-klient kan nå en IPv4-server. Det fungerer sammen med DNS64, som syntetiserer de nødvendige AAAA-postene.

Oversettelse er mer komplekst enn dual-stack og brukes når den ene siden ikke kan kommunisere med den andre protokollen i det hele tatt, for eksempel når moderne IPv6-bare mobilnettverk må nå eldre tjenester.

DNS bygger bro mellom de to verdenene gjennom posttyper. En A-post kobler et navn til en IPv4-adresse, mens en AAAA-post kobler et navn til en IPv6-adresse.

En dual-stack-server publiserer begge, slik at hver klient mottar adressen som samsvarer med klientens funksjonalitet. Korrekte DNS-poster er avgjørende for problemfri dual-stack-drift.

Velg metode ut fra hva hver ende støtter:

• Begge støtter begge → dual-stack (enklest).
• IPv6-øyer over IPv4 → tunnelering.
• IPv6-bare til IPv4-bare → oversettelse (NAT64/DNS64).

Dual-stack foretrekkes når det er mulig, fordi metoden unngår kostnadene ved oversettelse.

Dual-stack tilfører flere nyanser i feilsøkingen. Et navn kan bli slått opp via IPv6, mens IPv6-banen er brutt. Det kan føre til trege eller mislykkede forbindelser selv om IPv4 fungerer.

Verktøy som ping og traceroute har IPv6-moduser (ping -6), slik at De kan teste hver protokoll uavhengig og finne ut hvilken stakk som har feilen.

Svært mange tjenester, enheter og nettverk kjører fortsatt bare IPv4. Hvis IPv4 ble slått av, ville tilgangen til store deler av internett bli brutt, så IPv4 er fortsatt nødvendig.

Overgangen skjer gradvis fordi det er nødvendig. De bør forvente å støtte begge protokollene gjennom hele karrieren, selv om IPv6 stadig tas mer i bruk.

I praksis er de fleste moderne nettverk dual-stack: Klienter, servere og rutere har alle både IPv4- og IPv6-adresser. Mobiloperatører kjører i økende grad IPv6-baserte kjerner med NAT64 for å nå eldre IPv4-tjenester.

Hvis De forstår hvilken mekanisme som er i bruk, blir det enklere å diagnostisere tilkoblingsproblemer og utforme nettverk som fungerer for alle.

Det viktigste å ta med seg er at IPv4 og IPv6 eksisterer side om side, med dual-stack som standard, tunnelering for å krysse inkompatible segmenter og oversettelse for endepunkter som bare støtter én protokoll.

De har nå fullført det grunnleggende om IPv6 og kan lese, klassifisere og integrere IPv6 sammen med IPv4 som De allerede kjenner.

De har lært å kjøre IPv4 og IPv6 sammen.

• De to protokollene er ikke kompatible, så de eksisterer side om side under en lang overgang.
• Dual-stack kjører begge protokollene opprinnelig og foretrekkes.
• Tunnelering pakker den ene protokollen inn i den andre på tvers av inkompatible segmenter.
• NAT64/DNS64 oversetter mellom IPv6-bare og IPv4-bare ender.
• DNS bruker postene A (IPv4) og AAAA (IPv6) til å styre valget.