Hvorfor vi trengte IPv6

For å få IPv4-adressene til å strekke lenger tok nettverk i bruk NAT (Network Address Translation), slik at mange private enheter kunne dele én offentlig adresse. NAT utsatte problemet, men løste det ikke.

NAT gjør også direkte forbindelser mellom enheter mer kompliserte og ødelegger for enkelte applikasjoner. Den store tilgangen på IPv6-adresser gjør at hver enhet kan ha en ekte, globalt unik adresse, noe som reduserer behovet for NAT.

Det tidlige internett bygget på ende-til-ende-tilkobling: enhver vert kunne nå enhver annen direkte. NAT svekket dette ved å skjule enheter bak delte adresser.

IPv6 gjenoppretter ende-til-ende-tilgjengelighet. Det er nyttig for node-til-node-apper, tale- og videosamtaler og tingenes internett, der mange enheter må kunne adresseres direkte.

IPv6 har også utformet pakkehodet header på nytt. Felter som sjelden brukes, er fjernet, og pakkehodet har fått fast størrelse, slik at rutere kan behandle det mer effektivt.

IPv6 fjerner også fragmentering i rutere og kontrollsummen i pakkehodet, slik at dette arbeidet flyttes et annet sted. Resultatet er videresending med mindre overhead enn med det mer komplekse IPv4-pakkehodet.

IPv6-enheter kan konfigurere adressene sine selv ved hjelp av SLAAC (Stateless Address Autoconfiguration). En ruter annonserer et nettverksprefiks, og enheten bygger selv en komplett adresse.

Dette reduserer behovet for en DHCP-server i hvert nettverk og gjør oppsettet enklere enn IPv4s større avhengighet av manuell adressering eller DHCP.

IPv4 kan ikke bare utvides – 32-bitersfeltet er fast definert i protokollen og innebygd i utallige systemer. En større adresse krevde en helt ny protokollversjon.

IPv6 ble standardisert i 1998 (RFC 2460, senere RFC 8200) nettopp for at internett skulle kunne vokse forbi IPv4s absolutte grense uten at selve utformingen måtte brytes.

Fordi IPv4 og IPv6 ikke er direkte kompatible, har overgangen tatt flere tiår. Nettverk kjører begge protokollene under den langvarige migreringen, en strategi som kalles dual-stack.

Store innholdsleverandører og mobiloperatører håndterer nå store mengder IPv6-trafikk, og utbredelsen fortsetter å øke etter hvert som flere enheter og leverandører aktiverer det.

IPv6 ble utformet med støtte for IPsec (Internet Protocol Security) med tanke på kryptering og autentisering, og har forbedrede funksjoner for blant annet mobilitet.

IPsec er også tilgjengelig for IPv4, men IPv6s større og ryddigere utforming gjorde det mer naturlig å bygge inn slike funksjoner og støtter moderne behov for sikkerhet og roaming.

Som tekniker vil De stadig oftere se IPv6-adresser sammen med IPv4. Når De forstår hvorfor IPv6 finnes, blir det enklere å forholde seg til de lengre og mer uvanlige adressene uten forvirring.

I de neste leksjonene lærer De å lese, forkorte og klassifisere disse adressene, slik at de blir like velkjente som IPv4 i punktumdesimal notasjon.

I bunn og grunn finnes IPv6 for å løse problemet med at adressene tar slutt. Alt annet – ryddigere pakkehoder, autokonfigurering og gjenopprettet ende-til-ende-tilgang – følger av beslutningen om å utvide adresserommet.

Ha denne hovedårsaken i bakhodet, så vil IPv6 slutte å virke avskrekkende og begynne å gi mening.

Du har lært hvorfor IPv6 var nødvendig.

• IPv4 har bare omtrent 4,3 milliarder (2^32) adresser, og de tok slutt.
• IPv6 bruker 128-biters adresser (2^128) – i praksis ubegrenset.
• NAT var en midlertidig løsning som brøt ende-til-ende-tilkoblingen.
• IPv6 har et ryddigere pakkehode og SLAAC-autokonfigurering.
• IPv4 og IPv6 eksisterer side om side via dual-stack under den langvarige migreringen.