Deres ansible.cfg: Fornuftige standarder

Ansible leser innstillinger fra ansible.cfg. Den styrer standardinnstillinger som hvilken inventory som skal brukes, og hvordan tilkoblingen skal opprettes, slik at De trenger å skrive mindre.

Legg en ansible.cfg i prosjektmappen. En lokal fil overstyrer den globale og holder innstillingene for hvert prosjekt samlet.

Ansible sjekker ANSIBLE_CONFIG, deretter gjeldende mappe, så hjemmemappen og til slutt /etc. Det første treffet vinner, så prosjektfilen bestemmer vanligvis.

Filen er ren INI: innstillingene står under overskrifter som [defaults]. De fleste vanlige alternativene ligger i denne defaults-seksjonen.

La inventory peke på hosts-filen, slik at De kan utelate -i-flagget i hver kommando. Én linje sparer Dem for uendelig mye skriving.

Angi remote_user, slik at Ansible alltid logger inn med riktig konto i stedet for å gjette Deres nåværende lokale brukernavn.

På nye labverter hopper host_key_checking = False over spørsmålet om en ukjent vert. La dette være aktivert i produksjon av sikkerhetshensyn.

Gjør kjøringer enklere å lese med programtillegget stdout_callback = yaml. Det formaterer resultatene som ryddig YAML i stedet for én tettpakket linje.

Seksjonen [privilege_escalation] angir hvordan Ansible blir root. Aktiver become her, så De slipper å gjenta det overalt.

Er De usikre på hvilken konfigurasjon som er aktiv? ansible --version skriver ut den nøyaktige banen til ansible.cfg som Ansible valgte ved oppstart.

En liten ansible.cfg fjerner gjentatte flagg og gjør prosjektet Deres portabelt på tvers av teammedlemmer. Angi den én gang, og dra nytte av den for alltid. ⚙️

En ansible.cfg på prosjektnivå angir inventory, remote_user og utdata, slik at kommandoene forblir korte. Den nærmeste filen vinner i søkeordenen. 🎉